MAERGD4100 Kunnskapstranslasjon Emneplan

Å gjøre samfunnet «mer kunnskapsbasert» er kommunisert via en rekke offentlige dokumenter. Ofte har det handlet om å øke tilgjengeligheten til forskningsbasert kunnskap, slik at beslutningstakere kan arbeide mer kunnskapsbasert. I helsetjenesten kalles denne tradisjonen Evidence-based Practice (EBP), på norsk Kunnskapsbasert praksis (KBP). Feltet som nå internasjonalt har fått paraplybetegnelsen Knowledge Translation (KT) er en videreføring av EBP, og omtales med en rekke ulike navn innenfor ulike tradisjoner og fagområder.

Innen feltet Kunnskapstranslasjon har en sett på hvordan kunnskap fra forskningen kan gjøres mer anvendbar via ulike former for «oversettelses-strategier». Derved har fokuset i økende grad blitt rettet mot forskningens beskaffenhet og hvordan den oversettes og implementeres, ikke bare beslutningstakeres evne til å finne, vurdere og anvende forskning. Forskningsresultatene kan med andre ord både være for lite tilgjengelige, ikke godt nok «oversatt» eller for lite tilpasset og implementert til nye lokale kontekster for å kunne anvendes i samfunnet. Kunnskapstranslasjon handler om innsats for å møte disse utfordringene.

Emnet vil derved dekke en rekke ulike strategier og intervensjoner om hva som kan gjøres for at forskning lettere kan anvendes. Det kan være situasjoner der vi skal øke samfunnets generelle innsikt i hva forskning har vist, når beslutninger skal tas i samfunnet, eller når tjenester eller metoder skal utvikles, videreutvikles eller implementeres. Sagt på en annen måte: hvordan skal vi gå frem for å redusere gapet mellom «hva vi som samfunn vet gjennom forskning» og «hva vi faktisk gjør»? Forskningens ypperste mål er på kort eller lang sikt å forbedre samfunnet. Det kan først skje når vi gjør dette gapet mindre.

Innen feltet Kunnskapstranslasjon har det vært snakk om to typer translasjon. I den såkalte «End-of-Grant-KT» starter omsetting av forskningen etter at forskningsresultatene er klare, og forskningsprosjektet er ferdig. «Integrated-KT» har i økende grad blitt rådende og handler om at de som skal bruke forskningen, må delta både når kunnskapen skal utvikles og når den skal oversettes, implementeres og integreres i nye kontekster. Dette er i tråd med den økte oppmerksomheten rundt brukerinvolvering i forskning og koproduksjon av kunnskap. Kunnskapstranslasjon handler følgelig om et gjensidig samarbeid mellom samfunn og forskning, som går over tid. I dette samarbeidet har en forskjellige bidrag og ulike former for kunnskap, men en deler et felles mål om et bedre beslutningsgrunnlag, og en ambisjon om et bedre samfunn. Dette er de sentrale perspektiver i emnet.

Emnet er utviklet gjennom et samarbeid mellom nettverksorganisasjonen «Presenter - Making Sense of Science» og Høgskolen i Oslo og Akershus.

Forkunnskapskrav for søkere til enkeltemne

Det kreves bachelorgrad innen helsefag, sosialfag, samfunnsfag, pedagogiske fag, mediefag, journalistikkfag eller kommunikasjonsfag.

Etter fullført emne har studenten følgende læringsutbytte definert i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse:

Kunnskap

Studenten

• har inngående kunnskap om hva kunnskapstranslasjon er, inkludert områdets definisjoner, teorier, modeller og metoder
• har kunnskap om tradisjonene kunnskapsbasert praksis (Evidence-based Practice) og implementeringsvitenskap, og hvordan disse står i relasjon til kunnskapstranslasjon.
• kan angi hovedtrekk i utfordringer knyttet til kunnskapsgrunnlaget for beslutninger i samfunnet, og ha forståelse for hva som kan hindre at forskning blir anvendt

Ferdigheter

Studenten kan

• analysere og anvende definisjoner, teorier, modeller og metoder innen feltet kunnskapstranslasjon for å bringe samfunnet inn i forskningen, samt å kunne gjøre bruk av forskning i beslutningsprosesser og innovasjonsprosesser i samfunnet
• kritisk vurdere og drøfte forskningsbasert kunnskap, dens muligheter, begrensninger og aktuelle bruksområder
• gjøre forskningsbasert kunnskap mer tilgjengelig for samfunnet gjennom forskningsformidling og forskningskommunikasjon

Generell kompetanse

Studenten

• har inngående kunnskap om og forståelse for relasjonen mellom forskning og samfunn
• kan analysere spørsmål som oppstår i møtet mellom forskning og samfunn

Emnet går over ti uker og er delvis nettbasert.

Arbeids- og undervisningsformer inkluderer forelesninger på høgskolen og via video, bruk av nettressurser og flervalgsprøver.

I hver del får studentene én oppgave. Besvarelsene skal være selvstendige arbeider som etter hvert bearbeides og videreutvikles til én oppgave som skal leveres til eksamen; se vurdering nedenfor. Studentene får tilbud om veiledning på oppgavene.

Fullført studium kvalifiserer til bachelorgrad i tannteknikk og gir 180 studiepoeng. Studiet kvalifiserer for å søke om autorisasjon som tanntekniker i henhold til Lov om helsepersonell mv. av 2. juli 1999, § 48. Studiet er den eneste profesjonsutdanningen i tannteknikk i Norge.

Tannteknikk er et helsefag med naturvitenskap, teknikk og formgivning som vesentlige deler av innholdet. Studiet og yrkesidentiteten er knyttet til en teknologisk og håndverksmessig tradisjon hvor digitale framstillingsteknikker har en økende innflytelse. Tannteknikeren arbeider på oppdrag fra tannlege og produserer individuelt tilpasset medisinsk utstyr. Alle produkter formes spesielt for hver pasient. Arbeidet krever at tannteknikeren har gode samarbeidsevner, teoretisk kunnskap, håndlag, tekniske og praktiske ferdigheter samt form- og fargesans. Kvaliteten på produktet må være god. Hvis design, materialvalg/framstillingsteknikk og materialbehandling ikke er riktig utført, kan pasienten få helseskade.

For at framtidens tannteknikere skal kunne fylle yrkesfunksjonen på best mulig måte tar studiets mål, innhold og organisering hensyn til prognoser, mål og prioriteringer som skisseres i nasjonal tannhelseplan. Det vil si at utdanning av tannteknikere baserer seg på:

• en utvikling mot en helhetlig behandling innenfor tannhelsetilbud hvor de ulike profesjonene samarbeider og utfyller hverandre
• behovet for tannhelsetjenester til eldre og spesielle pasientgrupper med oral funksjonshemming
• behovet for større grad av forskning, planlegging, økonomisk vurdering og nytteverdi ved utforming og innføring av nye produkter innenfor dental teknologi
• forebyggende og tannhelsefremmende tiltak
• behovet for å være nasjonalt og internasjonalt faglig oppdatert og framtidsrettet

Studiet har to studieretninger, henholdsvis fast og avtakbar protetikk. Studentene velger studieretning tidlig i 3. semester. Fagområdet fast protetikk gir fordypning i tannerstatninger som er fast sementert, mens avtakbar protetikk gir fordypning i erstatninger som ikke er permanent festet.

Tannteknikerstudiet har, som alle andre studier innenfor helse- og sosialfagene, som formål å utdanne reflekterte yrkesutøvere som har tilegnet seg kunnskap og forståelse innenfor en felles referanseramme. Studiet har derfor 15 studiepoeng felles med andre helsefagstudier innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Tannteknikere skal kunne planlegge og organisere helhetlige tiltak i samarbeid med tannlege, brukere og andre tjenesteytere innen tannhelse og helse.

Studiets relevans for arbeidsliv

Studiet kvalifiserer for produksjon av tannerstatninger som vil si individuelt tilpasset medisinsk utstyr. Kompetansen er primært egnet for arbeid ved tanntekniske laboratorier nasjonalt og internasjonalt, men kan også være aktuell i tannhelseteam, tannhelseklinikker og kommunal tannhelsetjeneste i forbindelse med digital fremstilling, form- og fargeuttak og konsultasjon/rådgivning knyttet til design, konstruksjon og vedlikehold av tannproteser.

Studiets relevans for videre utdanning

Etter fullført bachelorgrad er kandidaten kvalifisert for å søke opptak ved videreutdanninger og masterstudier.

Målgruppen er personer som ønsker å utdanne seg til et helseteknisk yrke. Søkere bør ha interesse for digital teknikk og design, gode manuelle ferdigheter og ha god form- og fargesans. Studenter uten disse kvalifikasjonene vil kunne få problemer med den praktiske delen av studiet.

En ekstern og en intern sensor vurderer besvarelsene.