Retningslinjer for intravenøs medikamentell behandling

Intravenøs medikamentell behandling kan skisseres i følgende fire punkter:

• intravenøs væskeernæring
• intravenøs væsketilførsel med medikamenttilsetting
• intravenøs medikasjon
• blodtransfusjoner (forlik inngår ikke)

Ifølge helsepersonelloven (lov av 2. juli 1999 - nr. 64, §4 og §5) kan sykepleieren ved administrering av intravenøs medikamentell behandling bare opptre i egenskap av en leges medhjelper. (1)

Bare legen kan forordne intravenøs behandling. Legen må angi dosering, eventuell fortynning, dråpstakt, spesielle forholdsregler, hvilke komplikasjoner kan skal være oppmerksom på og hvilke kontrolltiltak som skal tas.

Legen er forpliktet til å forvisse seg om at den som skal effektuere forordninger har tilfredsstillende kvalifikasjoner for utførelsen av den, og at vedkommende har oppfattet forordningens innhold og omfang. Hvis så ikke er tilfelle, eller om sykepleieren selv oppfatter seg som ikke tilfredsstillende kvalifisert til oppgaven, må legen effektuere forordningen.

Sykepleieren har ansvar for:

• at prosedyren utføres i overensstemmelse med forordningen
• å observere pasienten under prosedyren og å melde fra til legen om komplikasjoner skulle inntreffe

Sykepleierens kompetanse for medvirkning ved administrering av intravenøs medikamentelle behandling innebærer at sykepleieren:

• forstår indikasjonen for intravenøs medikamentell behandling
• kjenner medikamentets terapeutiske og toksiske dose samt måten det administreres på
• kjenner virkninger og bivirkninger av medikamenter som gis intravenøst, og spesielt de komplikasjoner som kan inntre ved en slik behandlingsform
• anvender prinsipper for væskebehandling og væsketerapi
• kjenner kroppens sirkulasjonssystem og blodårenes anatomi
• utfører venepunksjon og innsetting av permanent kanyle ut fra prinsipper for antiseptikk og slik at pasienten skånes for unødig smerte, ubehag og fare
• tar ansvar for behandling av innlagt infusjonskanyle/kateter
• identifiserer patofysiologiske reaksjoner som kan forekomme med intravenøs medikamentell behandling
• reagerer adekvat når patofysiologiske reaksjoner er identifisert
• anvender adekvate tekniske hjelpemidler innenfor sykepleiefunksjonens område
• ivaretar pasientenes behov for informasjon og mental støtte

Sykepleiere som selv oppfatter seg som ikke tilfredsstillende kvalifisert til oppgaven (f.eks. manglende kunnskaper om og erfaring med det medikament som skal administreres eller ikke tilstrekkelig ferdighet i venepunktering) bør ikke påta seg effektueringen. (2)