Rektor oppsummerer 2025

Kjære kolleger ved OsloMet.

Året går mot slutten og det er på tide å oppsummere.

For meg har 2025 vært et år da OsloMets profil og posisjon ble tydeligere for samfunnet rundt oss.

Norske universiteter og høgskoler gjør en svært viktig jobb. Forskningen vår er uvurderlig fordi Norge trenger ny og vesentlig kunnskap på nær sagt alle samfunnsområder. Og uten høyere utdanning ville ikke arbeidslivet fungert.

Noen ganger kan man høre at universiteter og høgskoler blir likere og likere. Dette er jeg uenig i. To institusjoner blir ikke like ved å bli like gode (khrono.no). For OsloMet – som de fleste andre universiteter – så er vår unike profil en funksjon av vår historie, hvilke kunnskapsområder vi forvalter, og vår geografiske plassering.

OsloMets historie er knyttet til framveksten av viktige profesjoner som har vært vesentlige i utviklingen av den norske velferdsstaten. Fagområdene vi forvalter i dag har sitt utgangspunkt i disse områdene, men er selvsagt ikke begrenset av dem. Og vår plassering i Oslo og på Romerike gjør at vi blir eksponert for mange samfunnsendringer på andre måter, og også noen ganger før, resten av Norge. Ta innvandring for eksempel. Velferdsforskningsinstituttet NOVA har forvaltet ungdataundersøkelsen i 30 år. Da de startet hadde om lag 20 prosent av Oslos befolkning innvandringsbakgrunn. Nå er det nesten 40 prosent, mens det nasjonalt sett er 20 prosent.

Historien om Norge og velferdssamfunnets utvikling henger nær sammen med utviklingen av det norske utdanningssystemet. De siste hundre årene har tilgjengelighet til høyere utdanning gitt stadig flere grupper mulighet til å skaffe seg kompetanse som gjør dem attraktive i arbeidslivet, noe som har vært svært viktig for velstandsutviklingen. Det er for eksempel godt dokumentert at kvinners inntog i arbeidslivet har vært en betydelig bidragsyter til økt verdiskaping etter andre verdenskrig. I dag er det imidlertid andre deler av befolkningen som utgjør arbeidskraftreserven.

Mange av OsloMets studier har høy andel av unge fra familier uten tradisjon for å ta høyere utdanning. Ved OsloMets handelshøyskole har for eksempel 17 prosent av studentene foreldre uten høyere utdanning. Tilsvarende tall ved NHH Norges handelshøyskole i Bergen er 2 prosent. Tallet for våre informasjonsteknologiutdanninger er nesten 25 prosent. På tilsvarende studier ved Universitetet i Oslo er denne prosentandelen under halvparten.

Noen ganger hører jeg både universitetsledere, politikere og andre si at det blir ikke flere studenter. Dette må vi slutte å si. Riktignok vil antall unge i studiefør alder synke nasjonalt sett hvis vi skal følge SSBs befolkningsframskrivinger. Men det gjelder ikke alle regioner. Og uansett er hvor mange unge som skal studere, en politisk beslutning som bør reflektere samfunnets behov. I 1990 var det under 15 prosent av befolkningen som hadde høyere utdanning. Tenk om vi hadde sagt i 1990 at nå er det en høy nok andel som har høyere utdanning. Et slikt utsagn ville stått seg veldig dårlig i dag. Tilsvarende er det lite som tyder på at vi akkurat nå, eller i 2019 for den saks skyld, skulle ha funnet akkurat det optimale punktet for hvor mange som bør ta høyere utdanning. I OsloMets nærområder kommer dessuten også barnekullene til å stige fram mot 2050.

Det vi også vet er at framover vil Norge trenge mange nye kompetente arbeidstakere, for eksempel barnehagelærere, ergoterapeuter og ingeniører, for å nevne noen profesjoner. Skal vi klare å dekke kompetansebehovet i arbeidslivet må vi først og fremst sikre at alle som kan, får mulighet til å skaffe seg kompetansen samfunnet trenger. Det har lenge vært bred enighet om arbeidslinjen i Norge. Det vil si å gi mennesker mulighet til å bruke ressursene sine i arbeidslivet og derigjennom være med å øke sin egen og samfunnets velstand. Da må det være mulig å ta utdanning som gir folk kompetanse som kvalifiserer dem for arbeidslivet. Ingen arbeidslinje uten utdanningslinje, med andre ord (khrono.no).

Hva har så dette å si for OsloMets profil. Jo, vi gir unge mennesker mulighet til å realisere sitt potensial ved å kvalifisere dem for viktige yrker i samfunnet. Vi har vist at vi makter å rekruttere mange fra familier og områder der det ikke er tradisjon for å ta høyere utdanning. Ved å gjøre dette oppfyller vi ikke bare vårt samfunnsoppdrag om å tilby høyere utdanning. Vi gir også store grupper mulighet for sosial mobilitet. Jeg erfarer at dette har blitt tydeligere for våre omgivelser.

Et eksempel er gjennom den gode kontakten vi har med kommunene på Romerike, og spesielt når vi har jobbet med hvordan (og hvorvidt!) vår nye campus Romerike i Lillestrøm sentrum skal få gode nok rammebetingelser. I løpet av noen korte høstmåneder i 2025 stilte de fleste politiske partier i regionen og mange store samfunnsinstitusjoner seg bak kravet om et sterkt OsloMet i regionen (rb.no).

Og vi ser det nasjonalt. Når regjeringen lanserer sin plan for Norge og samtidig sier de vil ha 30 000 flere unge i arbeid, så peker statsråden for forskning og høyere utdanning på OsloMet og det arbeidet vi gjør i Oslos bydeler som et eksempel til etterfølgelse (khrono.no).

Hva så med forskningen?

De siste årene har de fleste kurver for forskning pekt bratt oppover. I 2025 kreerte vi 69 doktorer ved OsloMet, flere enn noen ganger tidligere. Dessuten ser antall vitenskapelige publikasjoner per faglig årsverk ut til å stabilisere seg på et nivå som er høyere enn for bare få år siden. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke fram Institutt for grunnskolelærerutdanning som har hatt en veldig god utvikling og nå er i overkant av gjennomsnittet for OsloMet. Vi er imidlertid, slik jeg ser det, ennå ikke på det nivået vi bør være som universitet. Derfor har vi opprettholdt incentivet med publikasjonsindikatoren internt på OsloMet, selv om den er avviklet i det nasjonale finansieringssystemet.

Det er mange måter å måle forskning på. Volumet til OsloMets forskning er proporsjonal med hvor mange UF-tilsatte vi har. Og selv om vi er Norges tredje største universitet målt i antall studenter, er vi lenger nede på listen målt i antall ansatte. Det er imidlertid ikke et godt mål å bare se på publikasjonspoeng per UF-tilsatt, fordi ulike fagområder har ulike siterings- og publikasjonspraksiser. Hvis vi derimot måler forskningen relativ til fagområder (ved såkalt Field Weighted Citation Index), blir sammenligningen mellom fagfelt og mellom universiteter mer rettferdig. På denne indikatoren gjør vi det riktig bra ved OsloMet. I en aggregert oversikt fra 2020-2024 basert på data fra Elseviers SCOPUS-database ligger vi helt i toppen blant norsk universiteter, og også ganske høyt internasjonalt.

En annen måte å vurdere forskning på er hvordan vi gjør det i konkurransen om forskningsprosjekter nasjonalt og internasjonalt. I 2025 har vi hatt mange gode gjennomslag, selv om vi har stort potensiale for å gjøre det bedre og spesielt når det gjelder det europeiske rammeprogrammet Horizon. Det er umulig å nevne alle tildelinger vi fikk i 2025, men jeg har likevel lyst til å trekke fram noen eksempler.

Da Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) delte ut midler til forsking som bidrar til å utvikle og styrke samfunnsrelevant kompetanse om Ukraina i Norge, fikk NIBR tre prosjekter og SAM et prosjekt. Til sammen mottok OsloMet 1/4 av alle tildelingene, noe som indikerer at på dette området er vi klart ledende.

Et annet eksempel er to prosjekter tildelt innenfor området helseinnovasjon. Velferdssamfunnet står overfor noen store utfordringer i årene framover, ikke bare fordi befolkningen blir eldre, men fordi store nye grupper vil trenge helsehjelp. Det ene prosjektet handler om hvordan oppgaver kan fordeles i helse og omsorgssektoren, gjennom bedre ressursutnyttelse på tvers av kommunale helsetjenester, og mer involvering av frivillig sektor og personer utenfor ordinært arbeidsliv. Det andre prosjektet handler om hvordan utvikle løsninger for digital hjemmeoppfølging av eldre immigranter.

Et ytterligere eksempel er en forskerskole om ble tildelt Fakultet for helsevitenskap. Her skal både kommuner og universiteter bidra. Målet er å utvikle kunnskap, kompetanse og innovative metoder på tvers av kommunesektoren og akademia for sammen å bidra til å løse de store utfordringene som helse- og omsorgstjenestene står overfor framover.

Disse eksemplene viser forskningsprosjekter som er spesielt relevante for vår profil. Men det er selvsagt veldig mye aktivitet som omhandler fagområder som sådan.

I prosjektet om digital hjemmeoppfølging nevnt over er teknologi en bestanddel. Og 2025 har vært et godt ord for flere av OsloMets teknologimiljør: I juni vedtok Regjeringen å finansiere seks nasjonale KI-sentre ved den såkalte KI-milliarden. OsloMet var med i fem av de seks sentrene. Fire av dem er vi deltakere i gjennom våre fakulteter. Ett av dem er vi med på gjennom SimulaMet – forskningsinstituttet vi eier halvparten av sammen med Simula Research Labs.

Og nå i desember ble fire forskningssentre for kvanteteknologi etablert, som del av en nasjonal satsing. Også her er OsloMet en viktig bidragsyter ved at vi er med på tre av fire satsinger. To gjennom Fakultet for teknologi kunst og design, og et gjennom SimulatMet.

Jubileer

2025 har også vært et år for jubileer. Her er tre av dem: 

I 2025 var det 150 år siden Den Kvindelige Industriskole, forløperen til Institutt for estetiske fag, ble etablert (oslomet.no). Jubileet var en anledning til å vise hvor viktig dette miljøet har vært, først ved å gi utdanning til unge kvinner, dernest som forvaltere av viktig estestisk kunnskap i samfunnet.

Et annet viktig jubileum var for Barnehagelærerutdanningen. I 2025 var det 90 år siden Barnevernsakademiet i Oslo ble etablert (oslomet.no), som den første i sitt slag i Norge. Institutt for barnehagelærerutdanning ble feiret tre dager til ende, og helt til sist ble det laget en tidskapsel som skal åpnes om 10 år når 100-årsjubileet skal feires.

Til sist ble 40-årsdagen til datautdanningen ved Oslo ingeniørhøyskole, feiret. Det var forløperen til Institutt for informasjonsteknologi. Som del av feiringen ble det laget en bok med bidrag fra OsloMets fagmiljøer.

Alt som har skjedd i 2025 gir et frampek om hva som kommer i 2026 og årene framover. OsloMet er et godt universitet som vil bli enda bedre. Vi er relevante, og vi er oppmerksomme på hva vårt oppdrag til samfunnet er. Vi jobber for å være et åpent universitet, både gjennom å invitere våre omgivelser inn til oss, og ved å etablere oss ute der folk bor. Og vi er unike, i kraft av vår historie, vår plassering og hvordan vi skjøtter samfunnsoppdraget.

Dette vet vi som jobber her godt. Det er fint at også stadig flere utenfor OsloMet ser det.

Da gjenstår det bare å takke alle dere gode kolleger for en strålende innsats i 2025. Det gjør meg ofte stolt å jobbe på OsloMet. Jeg ser fram til 2026, og noe jeg gleder meg spesielt til er at jeg skal besøke alle instituttene våre i løpet av første halvår.

God juletid og godt nytt år! 

Vi snakkes i 2026. 

Christen